Hadde så mange planer for høsten

Jeg liker å se på alt på den idylliske måten, på høsten skal vi gjøre masse innekos. Male litt, gjøre litt små hobbysysler med barna. Like mye innekos som turer i skogen med bål og kos, men sannheten er jo den at med en gang bladene begynner bli oransj så kommer også influensa som kastet på.

Nå er det helst meg den som har fått den verst foreløpig, jeg er jo en magnet for alle ulumskheter om dagen så kanskje ikke så rart. Kan jo nesten ikke annet enn å smile av det heller, er jo tragikomisk hele opplegget. Jeg har forresten fått endel spørsmål om hvordan det går med meg, kjenner jeg nesten blir litt brydd. Ikke vant til at folk spør. Status er iallfall ikke endret, jeg er fremdeles under utredning. Legene fant ingenting på MR, en undersøkelse på øre nese hals viste heller ingenting så neste steg er nevrolog. Tilstanden er generelt dårlig, men forsøker å gjøre det beste ut av det.

Når det gjelder lillebror og soving så er vi tilbake til start, noe plager han om dagen og han slår seg ikke til ro før han får ligge tett inntil mammaen sin. Får vel bare nyte den tiden han vil være mammadalt, en dag er det over. Da er det æsj med jentelus og flaut med en mamma som koser på en.

Ensom graviditet

Jeg skal vel ikke skyve under en stol at jeg har mye tid til å tenke om dagen, og siste dagene har tankene mine gått mye bakover i tid. Tanker om tiden da jeg var gravid med Oda og tiden rett etter hun var født, det er egentlig noe jeg føler jeg kanskje har fortrengt. Men så kom det nå da…

Det var jo sånn at Oda var min andre graviditet det året, i januar samme år så hadde jeg en spontanabort i uke 19. Så da jeg fant ut at jeg var gravid igjen rundt mai engang så kjente jeg bare på redselen over at det skulle skje igjen. Husker at jeg fortalte det til mamma først, så til barnefar. Etter en tid delte jeg det også med mormor, men utover det var det ingen som visste på min side før ett par dager før jeg fødte. Da fortalte mamma det til søstera mi ettersom jeg var ekstremt dårlig og midt i flytting.

Så kom Oda til verden, hun kom jo altfor tidlig, allerede i uke 24. Fremdeles så holdt jeg det for meg selv, tenk om hun ikke klarte seg. Ingen skulle ha det å si at jeg ikke kunne bære frem ett barn engang, en periode hvor jeg følte meg mislykket og usikker. Men etter en tid viste jenta seg å være en tøffing, jeg fikk en magefølelse på at hun kom til å klamre seg til livet. Jeg var så stolt av det lille vesenet! Du vet den følelsen når du bare vil rope noe til hele verden, ja sånn følte jeg det da! Hun var nok allerede snart en måned før jeg poppet nyheten. Den første jeg ringte var farmor, heldigvis ble jeg møtt med både forståelse og stolthet. En stor lettelse!

Min neste telefon var utelukkende negativ, at ett familiemedlem kan være så kald og nedlatende i en sånn situasjon har jeg enda vansker med å skjønne. Dette fra ett menneske som egentlig aldri har fått meg til å føle meg bra nok. Men det gjør vondt den dag i dag, det har gjort at jeg har mistet ett annet menneske som betydde, ja kanskje til og med betyr, veldig mye for meg. (Ikke vet jeg engang om den personen jeg mistet vet om hele denne samtalen engang).

Her gikk jeg inn i enda ett mørkt hull, en periode jeg ikke husker stort av. Men vet at jeg hadde en god samtalepartner rundt det å ha ekstrempermaturt barn med min onkel, han hadde noen år tidligere gått gjennom det samme og kunne gi meg litt tips og trøstende ord.

Jeg tror nok det som ligger bak at jeg har begynt å tenke på dette er at jeg syns det er skremmende at jeg ikke hadde noen andre jeg stolte nok på til å fortelle min store nyhet enn mamma og mormor. At jeg klarte gå gjennom all usikkerhet helt alene, og ikke minst den dritten jeg måtte ta fra dette familiemedlemmet.

Heldigvis så klarte Oda seg fint, at hun viste sånn styrke gjør at man bygger seg selv opp også. Man vil jo være så god mamma som man bare kan. Og jeg føler jeg har klart meg bra… sånn trossalt!

Sånn går det med sovetreningen

Jeg flyttet jo inn på minstemann sitt rom for å se om det kunne hjelpe han til å faktisk kunne sove gjennom natten i egen seng.

Første natten var han våken tre ganger, han ville gjerne over i sengen til meg. Men selv hvor hardt det var for mammahjertet å si nei så ble vi enig til slutt. Og han sov tilslutt til klokken var kvart på åtte, det må man jo bare si seg fornøyd med sånn i første omgang.

Natt til i dag gikk faktisk enda bedre, bare TO ganger våken og ba heller ikke om å få sove sammen med meg. Når Oda gikk til skolen sov han enda, men klokken halv ni sto Ailo i dør og ropte på meg så da våkna lillebror også. Altså har vi hatt store fremskritt for hver dag. Kanskje må vi snart til å hive oss rundt å finne ny seng til han!?

Lillebror skal lære å sove hele natten

Jeg kan fremdeles telle på en hånd de gangene minstemann har sovet gjennom hele natten. I desember blir han 3 år, så det sier seg selv at det går på energien løs.

Problemet er ikke når han skal legge seg for det går helt perfekt, ja faktisk perfekt. Når klokken passerer midnatt så roper han MAMMA så høyt at gjentagende roping har føltes uaktuelt for alle andre i huset sin del. Så sånn det har vært til nå så har han ikke gitt seg før jeg har tatt han opp og han får sove sammen med meg på gjesterommet. 10 bamser, minstemann og mammaen. Men selv når han får ligge sammen med så er han våken 5-6ganger pr natt. Det går liksom noe med søvnkvaliteten til både han og mammaen.

I dag har jeg flyttet ekstra seng inn på soverommet han så får vi se om nærheten kan gjøre at han sover gjennom natten. Vi skal nok klare det etterhvert.

En liten gulrot til minstemann er selvsagt at når han lærer å sove hele natta i egen seng så får han storguttseng.

Prosjekt semikolon ;

10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. Jeg tenkte derfor å fortelle om noen av mine møter med selvmord og selvmordstanker.

Mitt aller første møte med selvmord, iallfall som jeg husker var da jeg var 16. En barndomsvenn valgte å avslutte sitt eget liv, kanskje vi som var mye sammen med han burde kanskje sett det tenker jeg nå. Men som 16åring så var ikke det i tankene mine engang.

I 2001 mistet jeg tanten min, der føler jeg at familien min/hennes gjorde alt for å hjelpe henne med alt hun slet med. Men dessverre etter utallige forsøk, påfølgende terapi og innleggelser så klarte hun tilslutt å «lykkes».

Så til det siste møtet mitt, aldri i min villeste fantasi hadde jeg sett den komme. Jeg har gått mange runder med meg selv med en slags skyldfølelse, burde vi sett det? Var der noen signal på at det skulle skje? Følte han seg sviktet av oss som nære venner for at vi ikke kunne være der den helgen? Så er det så utrolig ondt å tenke på de som sitter igjen, det er vondt! Skikkelig ondt! Jeg skulle inderlig ønske at vi visste, at vi kunne hjelpe…Mange har nok sett tatoveringen ; , en kampanje fra kampanje fra organisasjonen med navnet Project Semicolon. Sånn beskriver de kampanjen: «Et semikolon brukes når forfatteren kunne ha valgt å avslutte setningen, men likevel ikke gjorde det. Du er forfatteren, og setningen er ditt liv»

Ett kjapt søk på Instagram på #semicolonproject gir ett treff på 139000 bilder. Så ingen tvil at det er mye fokus på nettopp dette.

Under mange av bildene står teksten «your story is not over yet», tatoveringene er ofte plassert på håndleddet. De som har tatoveringene tar tatoveringene enten for at de selv har slutt med selvmordstanker eller at de vil støtte venner eller familie som har slitt. Etter at jeg ble kjent med prosjektet så er det ingen tvil at jeg skal ha en sånn tatovering. Den fineste jeg fant på Facebook var kanskje denne som ligger under.

Føler du at noen sliter? Ikke vær redd for å spørre og støtte, ikke vær redd for svaret. Det er så viktig å føle seg sett, kjenne at noen bryr seg.

De beste mødrene har ikke barn

Som mor så kan du være helt trygg på at du vil få råd om både matvaner, soving og generelt på hvordan du skal være en god mamma. En mamma som gjør alle de riktige tingene. En mamma som aldri tar lettvinte løsninger på maten. En mamma som har barn som sover på natta. En mamma som passer på at barna får i seg alle nødvendige grønnsaker til hvert måltid. En mamma som er pedagogisk riktig i alt hun gjør.

Jeg husker en samtale en venninne av meg som har jobbet med barn i flere år og en annen felles venninne av oss, hvor jeg og sistnevnte hadde barn. Hun som jobbet med barn var barnløs, men hadde mange velmente råd om å være konsekvent med barn som ikke ville legge seg på kvelden og som gjerne kom med hele rekka av unnskyldninger. Og vi hadde flere samtaler om både mat, oppdragelse, ja egentlig mammarollen generelt og man må bare være bestemt. Om hun skulle være så heldig å bli mamma en dag så var det sånn hun skulle være. Konsekvent, bestemt, hjemmelaget brød, middag med grønnsaker og ikke fire på noen krav. Og det barnet skulle sove på eget rom fra første dag for det var til det beste for alle sin søvnkvalitet.

Jeg har lært meg å la slike «gode» råd prelle av, så jeg smilte og sa hun har sikkert rett. Selvsagt vel vitende om at sannheten ville bli en annen. Selvsagt kan man bli usikker på seg selv når andre mener det er «bare å». Man lærer med årene at man kjenner sitt eget barn best og man prøver gjerne så lenge at man finner løsningen som fungerer både for barn og foreldre.

Tilbake til denne venninna; hun fikk barn og det gikk ikke mange ukene før spørsmålet kom. «Hvordan får dere barna til å sove alene?» Opp gjennom årene så har det faktisk kommet mange spørsmål og frustrerte sukk. Senest for ett par dager siden så sendte hun SMS at barnet nekter å spise grønnsaker, har du råd for det? Prøvde meg først med svaret hun selv har gitt; du må bare være konsekvent. Men jeg la på ett annet forslag, jeg lurer barna mine .

Men det er ikke bare denne venninna som har visst så mye bedre om mammarollen, de finnes i hopetall. Og uansett hvem de er og hva de enn jobber med, du kjenner barnet ditt best og vet hva som er den beste løsningen for dere for nå. Av erfaring så vet jeg at det går over, og selv om jeg kun har sovet EN hel natt sammen med min mann siste tre årene (det var den natten vi hadde barnevakt) så prøver jeg å sette pris på samsoving med minstemann. Plutselig er han stor og ikke vil kose med mammaen sin.

Jeg har fått tillatelse fra denne venninnen til å skrive dette, som hun sa så trengte hun å bli mamma for å se at de forestillingene og teoriene man har før man blir mamma fungerer ikke i praksis. It takes one to be one.

Midtlivskrise

Mannen fyller år i dag, og når man begynner å komme opp i en viss alder så melder jo også midtlivskrisen seg. Så når mannen skulle investere i ny bil så var det ikke hvilken som helst bil som kom på tunet, det var iallfall ikke noen familiebil.

Han ble ikke mindre helt for de tre bilinteresserte barna i huset iallfall!

Gratulerer med dagen, kjære! Min helt er du uansett!

Fjortis Oda!!

What lizzom!! Seriøst???

Ja det er seriøst 14 år siden denne fantastiske jenta kom til verden! Hun er tøffere enn de fleste, sterk som fy, den fineste og beste jenta jeg vet om!

Gratulerer!

Vi elsker deg høyere enn himmelen ❤️

Noe å se frem til

I en sliten hverdag er det godt å tenke litt fremover, og vi er allerede i desember. Det er snart jul, folkens!

Om tre måneder har vi treåring i hus, om tre måneder er vi inne i den koseligste tiden på hele året. Advent. Ventetid. Førjulstid. Familietid.

Når man går hjemme sånn som dette så får man tid til å tenke på både adventskalender og julebakst. Om ting ikke forandrer seg så spørs det hvor mye som vil bli gjort av det man tenker, men nå har jeg betraktelig mer tid til å planlegge det så noen ting starter jeg med allerede nå. Det man kan gjør, gjør man… I de øyeblikkene energien er der.

Liggende på sofa i går kveld fant jeg den søteste julefilmen jeg vet om, «Borrowed hearts»… skulle så inderlig ønske at den var gitt ut på DVD i Norge, men finnes kun på sone 1 og det spiller ikke vår DVD spiller… Men jeg fant filmen på YouTube så da kan iallfall julestemningen! Ikke sett den sier du?? Google it! Anbefales på det sterkeste!

Det som ikke dreper deg…

Vet ikke hvor jeg skal begynne engang, kunne sikkert skrevet side opp og side ned med innlegg om dagen…. MEN jeg har fullstendig mangel på energi til å få tatt bilder og en masse innlegg uten bilder blir bare kjedelig. Dessuten kan det være at det kunne blitt litt syting om hvor utrolig dårlig jeg er om dagen, derfor er det still herfra…

Det har sikkert en naturlig forklaring alt sammen, men når man er så sliten så bygger psyken opp de villeste teorier. Jeg er LIVREDD for at svaret på en av de mange undersøkelsene skal si; «du har bare 3 måneder igjen å leve». Dramatisk ja! Men å gå å vite det er noe galt, men ikke få ett sikkert svar er slitsomt for både kropp og sjel…

Jeg kommer tilbake… etterhvert!

« Eldre Innlegg Nyere Innlegg »

 
Back to top