Heeeelg!

Nei såååå entusiastisk over helg er jeg ikke, sånn uansett liksom… Denne helgen er jobbehelg, kjennes helt greit ut selv om jeg aller helst skulle vært hjemme å slikka til meg de siste solstrålene… Noe sier meg at uka som har vært er nok det nærmeste vi kommer sommer i år her på Sunnmøre! Dessverre!

Sommer eller ikke, skal uansett prøve meg på kjøkkenhage så får vi bare se hva det blir til… har ikke vært så altfor vellykket alt jeg har sådd tidligere år, men kan jo bli heldig i år! Har iallfall kjøpt jordbærplanter i dag, og litt annet «grønt». Vi får se om de blir noe mer…

Tanker om fremtiden

Som dere nå garantert har fått med dere så er jeg på ett sted i livet der jeg IKKE ønsker å være, men hvor «noen» har satt meg… En veldig kjær person sa til meg i går; «man får ikke utfordringer verre enn de man er i stand til å takle…» Om det er noe i det? Vet ikke! Men jeg har ikke tenkt å gi meg, jeg vet jeg kommer meg ut av dette… Jeg vet bare ikke når!

De siste dagene har jeg tenkt mye på fremtiden og hva den bringer, det eneste jeg vet at den bringer er FORANDRINGER og nye utfordringer! Jeg sitter med litt tanker om jeg kanskje skal hive meg på noe nettstudier, komme meg litt videre i livet, skape en ny trygghet. Som 20åring hadde jeg helt klare ambisjoner på hva jeg ville i livet, men forhold, familie og diverse andre ting hindret meg da. Ambisjonene er der enda… Nå derimot så har jeg det stabilt, jeg har mann og barn som elsker meg, jeg har ett trygt hjem, en støtte som lar meg utvikle meg i den retning som er til det beste for meg og andre. (Ja da fikk dere svar på at det er IKKE trøbbel i hjemmet, hadde jeg ikke hatt de her hjemme så vet jeg ikke hvordan jeg hadde taklet dette…)

 

Hvorfor smiler du ikke?

Up, close and personal!

Det er enkelt og greit ting jeg kanskje burde holde for meg selv, og egentlig kommer jeg også til å holde kortene tett til brystet en stund til. Jeg har nevnt det før, jeg har en person i livet mitt som virker til å gå hardt inn for å ødelegge for meg. Så hvorfor kvitter du det ikke med dette menneske tenker du sikkert…? Men det er ikke så lett… Tro meg, jeg prøver!

Jeg vet at disse tunge dagene er bare midlertidig, men akkurat nå så er ikke livet kult! Jeg prøver å holde fasaden, jeg prøver å være glad, jeg prøver å smile… men jeg vet at øynene mine viser noe annet!

Men en dag skal jeg smile også med øynene igjen… En dag! Om ikke så lenge!

Ukesmeny – uke 18

Jeg skulle jo komt med en ny meny i går, men ting går ikke helt på skinner om dagen så det ble utsatt.

Bilde tatt fra sjøen i går

Her på Sunnmøre så har vi NESTEN sommer denne uka (og trolig det eneste vi får sett av den) så vi nyter grilling, og det kommer vi nok til å gjøre noen dager til…

  • Mandag: Grillet svinefilet med ovnsstekt potet og grillet mais 
  • Tirsdag: Hamburger med pommes frites
  • Onsdag: Pizza på grillen
  • Torsdag: Grillspyd (noen med laks og noen med kjøttboller og pølse)
  • Fredag: Kylling på boks
  • Lørdag: Taco
  • Søndag: kjøttkaker med potet og makaroni

Ønsker dere en flott uke!

Jeg er ikke utakknemlig

Jeg har fått noen reaksjoner etter gårdagens innlegg, jeg trengte kanskje å bli «stramma» opp litt. Men la oss gjør det klart, jeg er IKKE utakknemlig for at sønnen min sin helse blir tatt på alvor! Og selvsagt er jeg glad for at vi har ett tilbud! 

Det som kanskje plaga meg mest med hele greiene var at vi måtte vente så lenge når vi fikk beskjed at de prioriterte at barn skulle slippe vente! Og at jeg ikke fikk noen informasjon om hvordan det gikk med han når den planlagte tiden passerte med så mye tid. Om noen hadde visst hvilke tanker som svirret i en mamma sitt hode og hvor ondt mammahjertet hadde det så hadde de ikke forlatt sin «post», men heller vært der så jeg hadde hatt mulighet for å spør. Da jeg så de to damene som hadde vakt var tilbake og jeg syns (merk; jeg syns) de hadde så alvorlige uttrykk i ansiktet så ble jeg livredd for å spørre, mest for at jeg var redd for svaret… Tenk om noen alvorlig hadde skjedd med babyen min! Tårene rant… Alle de verste tankene gikk gjennom hodet! Hva gjør jeg nå? Hvor mye forteller jeg Frode når jeg ringer han? Hvordan i h#….. kommer vi oss gjennom dette? Det skulle jo bare være ett lite enkelt inngrep…

Når døra åpna fra operasjonssalen gikk det 1000 tanker gjennom hodet mitt… Kom å bli med oss; det var første beskjed! «Hallo?!! Kan ikke dere bare si om han har det bra?!!» Jeg fikk ikke ut ordene engang, jeg bare fulgte etter… Der ligger han helt rar på sengen og de holder på å pakke bort oksygen utstyret. Jeg er sikker på at hjertet hoppet over endel slag…. Endelig fikk jeg ut ordene; har det gått bra? Jada det hadde det! Så snakket de sånn veldig medisinsk språk til hverandre og jeg sto der som ett spørsmålstegn.  Så instruksjoner om å være til dagen etter, jeg ringte Frode å svelget tårene, han hørte på meg at jeg ikke hadde det så bra og trodde jo at noe hadde gått galt. Jeg måtte prøve roe han samtidig som jeg selv hadde en orkan inni meg… 

Jeg gikk ut for å hente Frode og Ailo som hadde kommet til sykehuset, da vi kom inn var han våken. Da klarte jeg ikke svelge tårene mer. Aldri før har jeg vært så glad for å høre han gråte. Lille babyen min… han smilte til oss! Tårene renner når jeg skriver om det liksom… Jeg er så takknemlig for at han fremdeles går her å biter og klyper meg. Selv hvor mye blåflekker og hvor ondt det gjør så er det ingenting mot den smerten som kunne vært… Den hadde aldri gått over! 

Så har vi vært på sykehus igjen

Denne gangen var det Odin, men heldigvis planlagt. Eller det var planlagt dagkirurgi, inn å operere, ut samme dag! Men så var det min flaks da…

Operasjonen som skulle begynne klokka halv ti starta ikke før 1245… På forsamtalen med kirurgen skulle operasjonen ta max 1,5 time, han var ikke ferdig før klokka var 15. Jeg syns det var noe uproff i og med at barn skulle slippe vente så lenge, likevel ble alle andre prioritert foran. 

Med en operasjon som er ferdig så sent, ja nei da måtte vi være over natten da… Fullstendig uforberedt på den, egentlig burde jeg jo skjønt det… ingenting skjer jo sånn jeg har planlagt, så hvorfor skulle dette? Så selv om lillemann var oppe å sprang en halvtime etter han våknet fra narkosen så måtte vi sende hjem pappaen og storebror… Og ettersom gutten fremdeles sprang når klokka var 20 og i tillegg hadde beholdt maten så fikk vi permisjon for å sove hos mamma (som bor 5 minutter unna sykehuset i Ålesund). Det var digg det, en stor og god seng fremfor en sovesofa på knappe 75cm. Odin trives jo best med å sove sammen med mammaen sin, og mammaen nyter de timene i døgnet han vil kose… (selv om gutten gjerne utnytter sine 90cm til å ligge på tvers i senga)

Og i dag? Ja da skulle vi tilbake for å bli skrevet ut, trodde jo at legen skulle se på såret og sånn, men neida… Bare en sykepleier som ringte kirurgen for å høre om det var greit at vi dro, noe det selvsagt var… Hvordan vi skulle komme oss hjem var avklart med dagkirurgisk avdeling i går, siden Frode måtte dra hjem uten oss i går så skulle vi ha taxi hjem. Dette ble diskusjon og sykepleieren mente vi skulle ta buss, men fikk krangla meg til det vi ble lovt… heldigvis!

Burde jeg si fra?

Det er lenge siden jeg har blitt så tankefull etterpå som jeg ble av dagens innlegg fra Anne Brith, for jeg har mange sånne dager selv. Dager det jeg tenker at jeg virkelig burde holde kjeft, men hvem får vite det om noen aldri tørr å ta til ordet?

Jeg tenker at jeg burde si noe, men samtidig så er jeg redd for hva fremtiden bringer om jeg sier noe. Hva skjer med meg da? Og har jeg noen støtte? Jeg vet jo at jeg egentlig har det, men jeg tror bare ikke de tørr å si noe…

Jeg burde si noe til deg, du har noen rundt deg som er veldig lojale, så har du de som styrer deg. Du ser det ikke, det vet jeg, jeg har selv vært i en situasjon der jeg ble styrt. Man ser det ikke før det er for sent. Du har disse 2-3personene som later som de er dine nære, for de vet at du trenger noen som er deg nære. Du har vært ensom en periode, du savnet venner og det så de. Nå styrer de livet ditt, men du ser det ikke, du bare nyter den tilværelsen med å ha noen der. Nyter oppmerksomheten.

Så er det de som virkelig er lojale mot deg, de som tar deg for den du er. De som trives i ditt selskap. De som blir nedsnakket og baksnakket av dine nye «nære», de du fryser ut og ikke lenger vil ha i ditt selskap, de som ikke lenger er bra nok. Jeg er blant de som ikke lenger er bra nok, jeg er en av de som sakte men sikkert blir fryst ut. Jeg burde nok sagt det til deg hvordan jeg føler det, og hvordan det er, men jeg tørr ikke. Redd for å få den kaldeste skulderen av de alle.

Jeg skal fortelle deg litt om hvordan dette føles for meg; da jeg først ble kjent med deg trivdes jeg veldig godt i ditt selskap, vi hadde en veldig god tone. Vi kunne snakke om det meste, ja jeg likte deg, jeg snakket mye godt om deg. Kanskje burde jeg sett noen signaler på ting før, men jeg trodde at alt dette var gjensidig. Så feil kan man ta! De siste månedene har du trykt meg langt ned i grøfta, du har tatt fra meg all selvtillit, all tro på at jeg er verdt noe. Jeg har fått høre at du baksnakker meg, du har fortalt folk at jeg ikke er bra nok. Du har fått meg til å mislike deg. Jeg liker ikke ditt nye deg. Du er falsk. I dag angrer jeg på mye av det jeg har fortalt deg, jeg er redd du skal bruke det mot meg.

En dag så tørr jeg kanskje fortelle deg dette ansikt til ansikt, jeg håper det blir snart. Veldig snart. Jeg håper det får deg til å tenke på hvordan du behandler folk i fremtiden.

Ukemeny – uke 17

Mandagen er her igjen og en ny meny likeså. Jeg tenker fremdeles tømme litt fryser, men har skaffet meg litt oversikt over hva den inneholder.

  • Mandag: Stekt ris
  • Tirsdag: kylling med pasta og fløtesaus
  • Onsdag: fiskeboller 
  • Torsdag: moussaka
  • Fredag: taco
  • Lørdag: marinert kalkunbryst med ris og druesalat
  • Søndag: Kjøttkaker

Hverdag igjen… for noen dager!

Endelig er gutta tilbake i barnehagen! 

Misforstå meg rett, jeg elsker tiden sammen med barna, men når man ligger nede av influensa så er det godt med noen timer alene. Det første jeg tenkte når jeg kom inn døra etter å ha levert gutta i dag var at nå skal jeg sove… Og jeg har gjort ett forsøk, men der ble med forsøket… Sovnet kanskje i ett kvarter. Det er så mye tanker om dagen, tanker om fremtiden. Tanker som tar fokus fra alt annet. Og sånn vil det nok være en stund…. kanskje! Jeg har fått slappet av litt, har hjulpet det også.

I dag er fokus å få orden på kjøkkenet igjen, som jeg nevnte i går så har husarbeid vært utsatt på ubestemt tid siste ukene. Altså, kjøkkenet er ikke ille, men det trenger en kjapp vask over benken og litt småtteri som må på plass. Og esken med påsken i skal ut i lageret, nå kan vi fokusere på våren! 

Alt er sånn halvveis

Noe av det verste med å være syk er vel det faktum at det er ikke bare jeg selv som står for forfall, alt rundt meg også. 

Overalt ligger det litt ting å flyter, jeg hater det… men orker jeg å gjøre noe med det? Nope! Akkurat nå har jeg mer enn nok med å ligge på sofaen godt plantet under pleddet… helt etter legens anbefaling, for jeg har vært der i dag… Gjett hva som feiler da? Nei, det er bare virus, Silje. Det må få gå over av seg selv… (Hallo mister doktormann, ser du ikke at jeg holder på å dø??)

Men huset ja, skal sies at jeg fikk ett snev av panikkrydding når jeg hadde tatt bilde av badet, men tenkte likevel å vise frem galskapen! Resten av huset er ikke så mye bedre… det blir nok tenker jeg! Snart, håper jeg! Det må det…

« Eldre Innlegg Nyere Innlegg »

 
Back to top