Kan ikke glemme 3.juli 2012

Det var sent på kvelden 2.juli, jeg var ute å gikk tur med hundene. På vei opp en bratt bakke begynner rottweileren vår Mira å rulle nedover, først gikk det ikke helt opp for meg hva som egentlig skjedde.

Jeg ropte på henne at hun skulle komme opp igjen, men hodet var det eneste hun rørte. Helt ulikt henne, hun pleide alltid sprette opp når hun ble ropt på. Ikke hadde jeg med mobilen heller så jeg kunne ringe mannen, ble bare stående å rope. Satte meg ned med Miras hode i fanget og tårene bare rant. Blikket hun sendte meg, som at hun ba meg om å få slippe mer. Den andre hunden vår la seg inntil henne som at han forsto.

Etter det som føltes som en evighet kom Frode, alt jeg klarte si var at nå er tiden inne. Ca 15-20 minutt tok det så klarte hun reise seg igjen, og var egentlig seg selv igjen. Men hun løp ikke, bare gikk tett inntil. Hun som elsket å løpe… Det eneste som sto i hodet mitt var å la henne sluppe mer, og det var så tungt! Hun var der i tykt og tynt, gjennom tiden da jeg trengte avkobling når Oda låg på sykehuset. Hun var der hvert eneste tunge øyeblikk jeg hadde, gjennom alt vanskelig jeg hadde vært gjennom. Hundene er grunnen til at vi lever, hadde ikke de varsla oss den natten huset brant så er det ikke sikkert at vi hadde levd.

Hele natten låg jeg ved hennes side, jeg sov ikke ett sekund, ville bare nyte nærheten av henne så mye som mulig. Jeg visste at dette var siste gangen, den morgenen før jeg ringte veterinæren lovte jeg henne at jeg skulle sette navnet hennes på kroppen. Få måneder etterpå var navnet tatovert op fotbladet mitt sammen med en stjerne. Hun var jo stjerna mi…

Samtalen til veterinæren, fy den var tung. Virka jo som de først trodde jeg var en sånn psyko som ville avlive dyret for at jeg ikke fikk plass på kennel til ferien. Noe som aldri kunne falt meg inn! Vi skulle bare komme når vi var klar. Lette etter tegn på at hun var bedre, at kvelden før ikke hadde skjedd. Likevel, hun hadde gitt meg så mye, det minste jeg kunne gjøre tilbake var å gi henne hvile. Vet ikke hvor mange ganger jeg sa til både meg selv og mannen at å finne grunner til å la henne leve ville være bare av egoistiske grunner. Vi hadde allerede brukt 30000 på operasjon for å få dette siste 1,5året.

Jeg fikk vært hos henne til hennes siste åndedrag, jeg fikk gitt henne tilbake for all gleden og kjærligheten hun hadde gitt meg i livet. Hun har satt dype spor… Nå 7år etter kan jeg enda ikke snakke om henne uten at tårene renner.

Jeg er så uendelig takknemlig for den hunden og alt hun ga meg…. Mira min.

Legg igjen en kommentar

© 2019 steffagarden . Powered by WordPress. Theme by Viva Themes.