Vil jeg finne roen her noengang?

La meg starte med å la ting være helt på det rene, jeg VET at vi har ett flott hus og at vi har det idyllisk rundt oss.

Saken er likevel at jeg sliter med å trives her, tror at ting hadde vært annerledes om jeg hadde kommet hit som helt fremmed enn å ha vokst opp her. Jeg har en fortid, og alt ved den er ikke positivt. Ingen vits å prøve si noe annet. Men jeg har forandret meg, fra å da være 20 til å nå være 20 år eldre så vokser man. Man lærer en ting eller to om livet. Man lærer at man ikke skal finne seg i alt. Man lærer å være litt tøff, men også å være sårbar. Sårbar er nettopp hva jeg er blitt mer av.

Som ung rebell så ga jeg f… i hva folk tenkte om meg, jeg var trossalt 20 og kunne alt. Og mange ser fremdeles den «jenta», og den voksne jenta jeg er i dag blir dømt for ting som den «unge Silje» sa og gjorde. Å dømmes for feil man gjorde for 20 år siden, altså jeg skjønner at kriminelle sier det er vanskelig å komme ut fra fengsel etter en del år i buret. Er nesten sånn det føles.

Jeg er av den typen som tenker at vi er ikke så mange på samme alder i fjorden her, vi burde klare komme overens. Det er ikke så vanskelig! Komme overens er ikke nødvendigvis at vi skal besøke hverandre, ei heller omgås til «vanlig». Men man må kunne si hei og slå av en prat når man møtes. Jeg har tenkt at dette er vanlig folkeskikk, men sånn er det ikke her. Jeg er opptatt av at barna mine lærer å være hyggelig mot andre og at de har nettopp folkeskikk. Hva skjer da egentlig når de sier hei til noen og vedkommende bare snur seg bort og later som de ikke hører? Eller bare ser surt på de? Skal barna få en følelse av å være mislikt eller å ikke være velkommen? Og hvilke signaler sender du dine egne barn?

Jeg er ikke ute etter å henge ut noen bare så det er sagt, dette gjelder ikke bare for en person.

At ting er som de er gjør at jeg gruer for å gå ut døra hjemme, jeg gruer for å møte folk. I lengden blir det tungt å gå sånn, å ikke føle seg verdi på en måte. Jeg frykter på mange måter at ved å skrive dette så blir jeg sett på som henne som klager og syter.

© 2019 steffagarden . Powered by WordPress. Theme by Viva Themes.