Kanskje jeg er klar til å avslutte det kapittelet nå?

8.januar har de 15 siste årene vært en litt rar dag for meg, litt tid for ettertanke og litt tid for å lære meg å sette pris på det jeg har. I år gikk dagen som en helt vanlig dag, en dag jeg ikke tenkte like mye på gutten som ble født altfor altfor tidlig denne januarnatten i 2004. Faktisk kom tanken først utpå kvelden denne gangen, det føles godt og vondt på samme tid å endelig ha fått det så på avstand at dagen kan gå uten snørr og tårer. Men også vemodig, er jo ikke sånn at det er glemt heller.

Samtidig så er det sånn at jeg tenker det er en mening med alt som skjer, og hadde det vært sånn at jeg hadde fått ha denne gutten hos meg så hadde jo ikke Oda som er født bare 8 måneder senere vært i livet mitt. Og henne ville jeg aldri vært uten så jeg må vel si at ting har kanskje løst seg til det beste for både meg og henne.

Jeg avslutter dette kapittelet jeg og lukker boken, tenker at det som har skjedd gjorde det nettopp for noe enda bedre. En lykkelig slutt trossalt!

© 2019 steffagarden . Powered by WordPress. Theme by Viva Themes.