Året da ingenting ble som det skulle

Jeg var helt sikker på at 2018 skulle bli MITT år, vi kan vel konkludere med at ting ikke ble helt som planlagt.

Jeg trodde jeg hadde en jobb jeg skulle se meg selv bli gammel i, bare ett vikariat jeg hadde på daværende tidspunkt. Men kollega var fulle av lovord om at jeg nok kom til å få fast stilling. I mars gjorde en operasjon at jeg ble sykmeldt på samme tid som vi skulle til syden, og sydenturen ble utsatt på ubestemt tid.

Ting ble liksom ikke helt de samme etter denne sykmeldingen, jeg følte meg måtte jobbe mer og hardere. Jeg gikk på flere “smeller”, jeg har grått utrolig mye dette året. Fortvilelse, oppgitthet og frustrasjon.

I juni sa imidlertidig kroppen helt stopp, jeg gråt når jeg sto opp, hvert eneste sekund alene. Jeg ble sint for den minste ting, og gråt av det etterpå. Samvittigheten spiste meg opp innvendig. Jeg gråt meg i søvn hver kveld. I midten av juni kjente jeg bare at nå orker jeg ikke mer og ringte legen. Denne historien har jeg skrevet om tidligere.

Etter at jeg en drøy måned senere også fikk denne intense svimmelheten, tidvis tåkesyn og har følt jeg har mistet litt ord har jeg gått gjennom utallige undersøkelser. Ingen svar og neste steg er nevrolog hvor jeg skal 2.januar. Flere av de instanser jeg har vært innom har konkludert med at jeg har kjørt meg selv for hardt over lenger tid og mener jeg er utbrent. Men ingen kan gi en diagnose.

Fra å gå fra at jeg trodde jeg skulle få beskjed om 3 måneder igjen å leve til å “bare” være utbrent er greit om nevrologen ikke finner noe. Utbrent har jeg nå lest meg opp til at det kan man bli helt frisk av, og håpet om å bli helt frisk er jo det som jeg ønsker meg mest for fremtiden.

Siste uken har jeg vært sliten, sovet lite og mye hodepine så herfra kan det faktisk bare gå oppover, og en opptur er en flott måte å starte ett nytt år på.

Enda ett år som jeg håper blir mitt år.

© 2019 steffagarden . Powered by WordPress. Theme by Viva Themes.