Ensom graviditet

Jeg skal vel ikke skyve under en stol at jeg har mye tid til å tenke om dagen, og siste dagene har tankene mine gått mye bakover i tid. Tanker om tiden da jeg var gravid med Oda og tiden rett etter hun var født, det er egentlig noe jeg føler jeg kanskje har fortrengt. Men så kom det nå da…

Det var jo sånn at Oda var min andre graviditet det året, i januar samme år så hadde jeg en spontanabort i uke 19. Så da jeg fant ut at jeg var gravid igjen rundt mai engang så kjente jeg bare på redselen over at det skulle skje igjen. Husker at jeg fortalte det til mamma først, så til barnefar. Etter en tid delte jeg det også med mormor, men utover det var det ingen som visste på min side før ett par dager før jeg fødte. Da fortalte mamma det til søstera mi ettersom jeg var ekstremt dårlig og midt i flytting.

Så kom Oda til verden, hun kom jo altfor tidlig, allerede i uke 24. Fremdeles så holdt jeg det for meg selv, tenk om hun ikke klarte seg. Ingen skulle ha det å si at jeg ikke kunne bære frem ett barn engang, en periode hvor jeg følte meg mislykket og usikker. Men etter en tid viste jenta seg å være en tøffing, jeg fikk en magefølelse på at hun kom til å klamre seg til livet. Jeg var så stolt av det lille vesenet! Du vet den følelsen når du bare vil rope noe til hele verden, ja sånn følte jeg det da! Hun var nok allerede snart en måned før jeg poppet nyheten. Den første jeg ringte var farmor, heldigvis ble jeg møtt med både forståelse og stolthet. En stor lettelse!

Min neste telefon var utelukkende negativ, at ett familiemedlem kan være så kald og nedlatende i en sånn situasjon har jeg enda vansker med å skjønne. Dette fra ett menneske som egentlig aldri har fått meg til å føle meg bra nok. Men det gjør vondt den dag i dag, det har gjort at jeg har mistet ett annet menneske som betydde, ja kanskje til og med betyr, veldig mye for meg. (Ikke vet jeg engang om den personen jeg mistet vet om hele denne samtalen engang).

Her gikk jeg inn i enda ett mørkt hull, en periode jeg ikke husker stort av. Men vet at jeg hadde en god samtalepartner rundt det å ha ekstrempermaturt barn med min onkel, han hadde noen år tidligere gått gjennom det samme og kunne gi meg litt tips og trøstende ord.

Jeg tror nok det som ligger bak at jeg har begynt å tenke på dette er at jeg syns det er skremmende at jeg ikke hadde noen andre jeg stolte nok på til å fortelle min store nyhet enn mamma og mormor. At jeg klarte gå gjennom all usikkerhet helt alene, og ikke minst den dritten jeg måtte ta fra dette familiemedlemmet.

Heldigvis så klarte Oda seg fint, at hun viste sånn styrke gjør at man bygger seg selv opp også. Man vil jo være så god mamma som man bare kan. Og jeg føler jeg har klart meg bra… sånn trossalt!

Comments are closed.