Livet på landet er ikke bare gøy

Jeg som mange andre forbinder vel livet på landet med en form for idyll med trygge og gode omgivelser å vokse opp i. Og for de fleste så er det kanskje sånn, men langt fra for alle.

Å være den som kommer utenfra og skal passe inn i en allerede etablert gruppe, gruppene har blitt etablert allerede i barnehagen. Ikke bare barn-barn, men også voksen-voksen og voksen-barn. Å passe inn i en sånn gruppe er ikke lett. Forholdene blir rett og slett for små, det kan være vanskelig å finne noen med like interesser. Om man har interesser som ikke er typiske for det kjønnet man er født med så blir man kanskje sett på som rar. Men verden er mer enn fotball og sminke. Verden er mer enn selfie på insta. Man blir kanskje ikke utstøtt av gjengen, men man blir heller ikke inkludert.

Jeg kan gjerne glorifisere livet på landet, skrive som gjentatte statuser på Facebook: “Beste stedet på jord”, “Fineste fjorden”, “Ett flott sted å bo…” osv. Men sannheten er ikke helt sånn! Iallfall ikke for oss! Når jeg leser statuser som fineste sted på jord så tenker jeg at da har du jaggu ikke sett mye… Men Joda stedet er fint det, det er bare at mye mangler. Stedet ville blitt så mye bedre om ikke så mange (fortsatt store som små) skulle gå rundt å tro de er så mye bedre enn andre. Altså, vi bor på ett lite sted, selvsagt kan ikke alle like alle. Men man kan uansett være hyggelig mot hverandre, ett smil, ett “hei” når man møtes. For mange blir dette for mye, de går nesten omveier for å unngå å møte deg. Kom deg ned av din høye hest, du er ikke og blir heller ikke bedre enn noen andre.

Livet på bygda er ikke tryggere for verken store eller små, rusmiddel i flere former florerer. Vi må gjerne ta på skylappene og si at sånt har vi ikke på bygda, igjen en løgn. Kanskje er det mer tilgjengelig på større steder, men vil man ha fatt i noe så får man fatt i det. Og vi, igjen både store og små, liker å eksperimentere. Sjansen for å få ødelagt livet og fremtiden er like stort på bygda som noen andre sted.

Vi trenger ikke rusmiddel for å få livene våre ødelagt, enkelte individer gjør en like bra jobb med å ødelegge. Ødelegge selvbilde, tryggheten, troen. Hele menneske. Drive det til handlinger i smerte. Jeg gremmes.

Det jeg kanskje gremmes mest over er aksepten til mobbing, enda en ting som ikke gjøre en forskjell på store eller små. Jeg sitter ikke på noen gullstol, jeg har også sagt stygge ting. Jeg har også kommentert noen sin stygge bukse, grusomme hårsveis osv. Jeg blir ikke ett bedre menneske av å snakke ned om noen, men jeg ser at barn blir påvirket av nedsnakking. Jeg vet hvem som snakker ned andre og jeg vet at barna deres også gjør det. Jeg vil ikke at mine barn skal bli sånn, altså jeg er ikke perfekt og ikke tror jeg at barna mine er eller kommer til å bli det heller.

Jeg vet at noen må ha de upopulære meningene, denne gangen er det meg. Den upopulære meningen, denne gang kalt sannhet. Jeg vet at det etter dette innlegget vil bli mer folkesnakk, jeg gjør meg nok ikke mer populær. Jaja, folk snakker likevel, kan like gjerne gi de noe å snakke om.

© 2019 steffagarden . Powered by WordPress. Theme by Viva Themes.