Kroppen min sier stopp

De siste to årene har vært kaos i kroppen min, jeg har kjent at ting ikke har vært som de skulle. Men likevel så har jeg stått på og tenkt at det går snart over. Sånn ble det dessverre ikke…

Jeg er mamma, det er ikke noe man kan sykmelde seg fra. Gudene skal vite, jeg har så dårlig samvittighet over for barna, jeg har ikke klart å være der så mye som jeg burde. Jeg har gjort det jeg har klart, men føler jeg bare har vært 20% av den mammaen jeg vil være. Det har blitt noen tårer for å si det sånn, barna fortjener så mye mer.

I vår da vi fikk Noro virus hele gjengen så prøvde faktisk kroppen hinte at nå var det på tide å sette på bremsen, man skal ikke klare alt. Man skal kunne si at nå trenger jeg litt pause. Samvittigheten igjen, jeg kunne ikke være mer borte fra jobb. Så fremdeles litt halvveis så ga jeg det jeg kunne. Jeg ble egentlig bare mer og mer sliten, og nye ting dukket opp på hjemmefronten. Ting jeg måtte ta tak i, ting jeg måtte konfrontere. Jeg hadde svikta på så mange fronter at dette måtte jeg bare fikse. Jeg ble sykmeldt i to uker, trodde det skulle gjøre susen og dro tilbake til jobb i beste tro. Det gikk ikke mange uker før kroppen igjen sa fra, fastlegen tok x antall prøver. Og ny sykmelding… 5 uker.

Helt tom. Helt utladet. Kaputt.

Svaret på prøvene, verdiene på det meste er skremmende lave. Henvist til gastroskopi. Blæh!!

Søndag for en uke siden måtte jeg kapitulere, vi hadde supert vær mens jeg lå i sofaen og venta på at huset skulle slutte å snurre. Det føltes som den verste fyllekula, og hver dag siden har jeg hatt sånne «anfall». Altså stort sett ute av funksjon!

I går var jeg på den ufattelig grusomme gastroskopien, selve undersøkelsen var forferdelig. Noe jeg ikke unner min verste fiende. Men legen; for en mann!! Han ga meg så mange svar og letta så mange kilo fra skuldrene mine! Første jeg må gjøre for å komme på rett kjøl er å få opp verdiene, og jeg må begynne med jernlagerene. Legen uttalte at så lave jernlagre var sjelden man ser på noen som er oppe å går.

Beste med å ha fått svar er at nå vet jeg at noe er galt, det er ikke bare noe jeg innbiller meg. Jeg er ikke lat, jeg er TOM! Utslitt. Kaputt. Og det vil ta tid å bygge opp, men det er håp!

Comments are closed.