Hvorfor er det ikke «lov» å syns man er god nok?

Over en lang periode har jeg lagt det lokket på meg selv at jeg er ikke god nok. Jeg lykkes aldri. Har aldri fått til noe i livet. Hvorfor det har blitt sånn har vel vært en kombinasjon av mye, men å dvele ved fortiden har så lite for seg. Det er sånn at ikke alle mennesker man har innom livet vil en like godt, dette kan gjelde både de fra fortiden, men også mennesker som entrer livet vårt senere.

Jeg må vel si heldigvis, jeg har lært meg litt om kildesortering av mennesker. Om noen har gitt meg inntrykk av å ikke ville meg noe godt så er det heller ikke mennesker jeg ønsker å omgås. La meg presisere dette VELDIG klart, dette gjelder flere, særlig det siste året. Jeg har sletta fra kontaktliste både på telefon og på sosiale medier. Jeg finner meg rett og slett ikke i at noen verken skal fortelle meg at jeg ikke er bra nok eller at noen trykker meg ned på andre måter.

Jeg har vært i kontakt med mental trener for å få i gang selvtilliten og troen på meg selv, hadde noen fortalt meg dette tidligere hadde jeg nok lurt på hva de hadde inntatt, men dette er kanskje en av de smarteste ting jeg har gjort. Det å endre tankesettet til noe positivt, å kunne se meg selv i speilet å tenke; «Ja Silje, du ER god nok! Du klarer de mål du setter deg!»Jeg har tidligere vært redd for å sette meg noen mål i det hele, tanken har da vært at hvorfor skal jeg sette meg noen mål når jeg bare mislykkes likevel. Men hvorfor skal ikke jeg klare det? Jeg har ikke dårligere forutsetning enn noen andre for å lykkes, mine sjanser er akkurat like stor som noen andres. Og igjen, JEG ER GOD NOK!

Legg igjen en kommentar