September, jeg likte deg

September, den første høstmåneden og nå er vi jaggu ferdig med den. Selv om vi når skriver oktober så var forrige uke den beste vi har hatt på Sunnmøre i år. Iallfall med tanke på været. Over 20 grader har vi vel knapt hatt tidligere i sommer…

Men september, jeg likte deg for så mye annet enn solen og de høye temperaturen. I min søken på å få selvtilliten tilbake så har du vært høydaren i år. Som nevnt tidligere så ga januar meg den virkelige smellen, den som tok fra meg alt jeg trodde jeg hadde. Og aller mest, troen på meg selv. En person fortalte meg at jeg ikke lenger var bra nok, en person som faktisk har hatt stor påvirkning i livet mitt av ulike grunner. Det å knuse ett menneske på den måten er ulidelig ondt for den det går ut over, det er ikke noe man forventer av ett voksent menneske.

Ett menneske du vet har gått gjennom mye av dette selv.. Jeg har grått uendelig mange tårer gjennomførte året, mange tror nok bare at jeg ikke har det så tungt, at det er for oppmerksomheten… Vel, jeg skulle fortalt mer hva dette gjelder, men det er ikke MIN greie å henge ut folk i sosiale media. Jeg kommer aldri til å skrive om verken kjønn, navn eller hvilken relasjon jeg har til dette menneske. Og om vedkommende ikke vet at de har «bæsja i skuffen», vel da er det på tide med litt selvransakelse…

Men jeg har klatret og falt, klatret og falt flere ganger i år. September har vært en måned jeg bare har klatret, ingen fall. Det føles godt! Jeg tror ikke at det er over enda, heller ikke at jeg er på topp. Jeg er ett skritt nærmere målet. Jeg er ett skritt nærmere å føle at det dette menneske har gjort med meg, det betyr ikke en dritt lenger. Og det føles godt!

Ikke nok med det, slutten av september ga meg en av de beste nyhetene noensinne, dette kommer i ett eget innlegg om ikke så altfor lenge.

Oktober, vær like god mot meg!

Comments are closed.