Hva vil jeg egentlig med livet?

Over en periode på mange år har jeg sagt at det jeg ønsker er å starte noe for meg selv, ikke for å være min egen sjef. Ei heller for å bestemme min egen arbeidstid. Jeg ser heller ikke for meg noe på fulltid, men som en deltidsgreie.

Nå er det sikkert noen som spør seg; «ja så hvorfor har du ikke gjort det? Hvorfor satser du ikke?» Faktisk har jeg stilt meg samme spørsmålet flere ganger den siste tiden, ja hvorfor hopper jeg bare ikke i det? Janteloven, den forbaska janteloven!! Jeg skjønner ikke hvorfor noen ikke unner andre å lykkes, er det for at noen er redd for at andre skal være bedre enn de?

Jeg sier ikke at jeg er bedre enn noen for sånn føler jeg meg absolutt ikke, men det vil alltid være sånn at noen er bedre enn andre til noe. Det vil likevel ikke si at man er mer verdt i samfunnet, venneflokken, familien eller hvor det enn skulle være av den grunn. Om du er flink å strikke og naboen er flink å sy, kan du ikke da unne naboen feks ett salg av ett plagg? Kan du ikke anbefale naboen om noen vil ha noe sydd selv om du gjerne skulle hatt ett salg av de siste strikka pannebåndene dine og kunden heller vil ha ett i jersey? (Og ja det var bare ett eksempel, ikke vet jeg om naboen strikker bra, jeg syr iallfall ikke bra) Men jeg syns det er smålig at man ikke kan unne hverandre suksess.

Men tilbake til mine ønsker for livet, hva er viktig for meg? Jeg føler jo at det å ha bra helse er viktig for meg, så hvorfor gjør jeg ikke mer for å bedre den? Jeg syns at å kunne gi barna en trygghet er viktig, dette er faktisk noe jeg jobber med hver dag. En trygghet de kan føle… barna mine skal vite at jeg gjør alt for de! Og det er jeg sikker på at de føler.

I fjor vår valgte en god venn av oss å ende sitt eget liv, sånt får en til å se sitt eget liv i perspektiv. Man vil sette mer pris på livet, man tar ikke hver dag for gitt. Man får sett at god psykisk helse ikke er en selvfølge, nå er jo det noe som egentlig jeg er smertelig klar over. Jeg har mange ganger tenkt tanken om å avslutte mitt eget liv, men å se den smerten de pårørende og også vi som venner føler og fremdeles kjenner på, nei jeg unner ingen det. Og aller minst de jeg er mest glad i!

Comments are closed.