En lang vei å gå

En uke til å hente meg inn, jeg er på vei oppover. Tror jeg. Ja jeg er på vei opp, men veien er lang å gå. Og veien ned er langt kortere enn hva den er opp. Men det er ett mål, det å nå toppen.

Jeg har vært litt frem og tilbake om hvor mye jeg skal dele på bloggen, men jeg velger å dele noe. Ikke alt, men litt. Iallfall, jeg har vært å sett på bunnen, så langt ned som man kommer. Jeg trodde da jeg forlot bunnen for rundt 10 år siden at jeg aldri skulle se den igjen, men så feil kan man ta. 

Jeg er så heldig at jeg har en familie som er gla i meg, som kaster ut redningslina når jeg er på ett tidspunkt i livet der jeg kanskje fortjener å bli kasta på dør. Da er det deilig å ha noen som sier at dette kommer vi oss gjennom. Sammen. Vi har klatra noen trapper, men vi skal klatre denne også. Sammen. Du er ikke alene. Måten han sier det på, så trygt, så godt. Så overbevisende. Han tar meg i hånden når han ser at jeg trenger det. Han gir en klem, en skulder å gråte på. Han får meg til å føle meg verdt noe. 

Han sa noe som fikk meg å tenke; «Du må si fra når du har det sånn, du er ikke alltid like lett å tolke for du skjuler det så bra. Du trenger ikke være tøff hele tiden.» Kanskje har han noe i det, kanskje vil jeg ikke at vedkommende som er skyld i dette skal se hva h*n har gjort med og mot meg. Fasaden sier «du knuser ikke meg». Bak fasaden så sitter en annen jente og sier «du klarte det, du klarte å knekke meg.»

Så lurer du nok; kommer jeg til å si fra til vedkommende hva h*n har stelt i stand? Nei. Jeg lar vedkommende seile sin egen sjø, er dette menneske så blotta for sosial intelligens at h*n ikke ser hva h*n gjør så er det ikke jeg som har det største problemet. Jeg trenger ikke sånne mennesker i livet mitt, jeg vil ikke ha sånne mennesker i livet mitt.

Comments are closed.