Hva vil jeg egentlig med livet?

Over en periode på mange år har jeg sagt at det jeg ønsker er å starte noe for meg selv, ikke for å være min egen sjef. Ei heller for å bestemme min egen arbeidstid. Jeg ser heller ikke for meg noe på fulltid, men som en deltidsgreie.

Nå er det sikkert noen som spør seg; «ja så hvorfor har du ikke gjort det? Hvorfor satser du ikke?» Faktisk har jeg stilt meg samme spørsmålet flere ganger den siste tiden, ja hvorfor hopper jeg bare ikke i det? Janteloven, den forbaska janteloven!! Jeg skjønner ikke hvorfor noen ikke unner andre å lykkes, er det for at noen er redd for at andre skal være bedre enn de?

Jeg sier ikke at jeg er bedre enn noen for sånn føler jeg meg absolutt ikke, men det vil alltid være sånn at noen er bedre enn andre til noe. Det vil likevel ikke si at man er mer verdt i samfunnet, venneflokken, familien eller hvor det enn skulle være av den grunn. Om du er flink å strikke og naboen er flink å sy, kan du ikke da unne naboen feks ett salg av ett plagg? Kan du ikke anbefale naboen om noen vil ha noe sydd selv om du gjerne skulle hatt ett salg av de siste strikka pannebåndene dine og kunden heller vil ha ett i jersey? (Og ja det var bare ett eksempel, ikke vet jeg om naboen strikker bra, jeg syr iallfall ikke bra) Men jeg syns det er smålig at man ikke kan unne hverandre suksess.

Men tilbake til mine ønsker for livet, hva er viktig for meg? Jeg føler jo at det å ha bra helse er viktig for meg, så hvorfor gjør jeg ikke mer for å bedre den? Jeg syns at å kunne gi barna en trygghet er viktig, dette er faktisk noe jeg jobber med hver dag. En trygghet de kan føle… barna mine skal vite at jeg gjør alt for de! Og det er jeg sikker på at de føler.

I fjor vår valgte en god venn av oss å ende sitt eget liv, sånt får en til å se sitt eget liv i perspektiv. Man vil sette mer pris på livet, man tar ikke hver dag for gitt. Man får sett at god psykisk helse ikke er en selvfølge, nå er jo det noe som egentlig jeg er smertelig klar over. Jeg har mange ganger tenkt tanken om å avslutte mitt eget liv, men å se den smerten de pårørende og også vi som venner føler og fremdeles kjenner på, nei jeg unner ingen det. Og aller minst de jeg er mest glad i!

Tvillingmamma

Hvem hadde vel trodd dette? Kanskje aller minst vi, men så alvorlig som det høres ut er det kanskje ikke. Jeg har nemlig lært meg noe nytt de siste dagene, nemlig om pseudotvillinger. Babyverden forklarer begrepet pseudotvillinger som barn som er født med mindre enn 2års mellomrom.Gutta her i huset er det jo ganske nøyaktig 1år og 9 måneder mellom, det å få to så tette var langt fra planlagt fra vår siden. Naturen ville det annerledes, men selv om det er mye arbeid med to gutter i så tett alder så ser vi hvor knyttet de er til hverandre. Og hvor mye glede de har av hverandre! Og hvor mye Ailo hjelper til på Odin sin utvikling. Ailo slutta jo med bleier på 3års dagen sin, Odin har sittet på potte siden den tid. Så tipper på han er bleiefri lenge før han er tre. Han vil jo så gjerne gjøre det samme som storebror. Og ikke minst kunne kalle seg stor gutt som Ailo kan.

Bakdelen er vel at med to gutter så er der mye konkurranse, først å spise opp, førstemann opp trappa… Helst spise opp den andre sin mat er populært om dagen! De slår, sparker og klorer hverandre! Men heldigvis har de evne til å bli venner igjen fort!Når jeg tenker meg om er det faktisk fint å ha pseudotvillinger!

September, jeg likte deg

September, den første høstmåneden og nå er vi jaggu ferdig med den. Selv om vi når skriver oktober så var forrige uke den beste vi har hatt på Sunnmøre i år. Iallfall med tanke på været. Over 20 grader har vi vel knapt hatt tidligere i sommer…

Men september, jeg likte deg for så mye annet enn solen og de høye temperaturen. I min søken på å få selvtilliten tilbake så har du vært høydaren i år. Som nevnt tidligere så ga januar meg den virkelige smellen, den som tok fra meg alt jeg trodde jeg hadde. Og aller mest, troen på meg selv. En person fortalte meg at jeg ikke lenger var bra nok, en person som faktisk har hatt stor påvirkning i livet mitt av ulike grunner. Det å knuse ett menneske på den måten er ulidelig ondt for den det går ut over, det er ikke noe man forventer av ett voksent menneske.

Ett menneske du vet har gått gjennom mye av dette selv.. Jeg har grått uendelig mange tårer gjennomførte året, mange tror nok bare at jeg ikke har det så tungt, at det er for oppmerksomheten… Vel, jeg skulle fortalt mer hva dette gjelder, men det er ikke MIN greie å henge ut folk i sosiale media. Jeg kommer aldri til å skrive om verken kjønn, navn eller hvilken relasjon jeg har til dette menneske. Og om vedkommende ikke vet at de har «bæsja i skuffen», vel da er det på tide med litt selvransakelse…

Men jeg har klatret og falt, klatret og falt flere ganger i år. September har vært en måned jeg bare har klatret, ingen fall. Det føles godt! Jeg tror ikke at det er over enda, heller ikke at jeg er på topp. Jeg er ett skritt nærmere målet. Jeg er ett skritt nærmere å føle at det dette menneske har gjort med meg, det betyr ikke en dritt lenger. Og det føles godt!

Ikke nok med det, slutten av september ga meg en av de beste nyhetene noensinne, dette kommer i ett eget innlegg om ikke så altfor lenge.

Oktober, vær like god mot meg!

Forandringer på gang

Jeg har gått møkkalei vegger i bomullfarge (som i mine øyne ALDRI) blir hvitt, kan faktisk ikke skjønne at disse i sin tid ble solgt under fargen hvit! Men nok om det, mannen mener fortsatt at det er hvitt…

I det små begynner jeg derfor å forandre litt på fargene her, gjesterommet er først ut… og nattbordet ble tatt i samme farge bare annen glans. Det ser ut som to helt forskjellige farger.

Bare en liten smakebit før alt er ferdig og rommet styles.

Mobbeblogging – en ny greie?

Jeg lar meg sjokkere! Alle har nok fått med seg bildet som Mammatilmichelle postet i går, og ikke minst alle reaksjonene dette har fått i sosiale media. Skal ikke si bildet verken virker troverdig eller så veldig gjennomtenkt å poste, men hallo??!

Flere store kontoer på Instagram og bloggere har tatt lignende bilder, og liret av seg de mest upassende kommentarer. Altså, kontoer og bloggere med nærmere 100000 følgere, og de blir hyllet for sine «morsomme» etterligninger. Jeg blir kvalm! Har du nærmere 100000 følgere så er du for mange ett forbilde, og du har barn du skal være en rollemodell for. Er det egentlig rart at vi har mobbing når voksne viser offentlig at dette er helt greit? Jeg sier NEI! Jeg er nok ikke en av Mammatilmichelle sine faste lesere og det blir jeg nok heller aldri, men her velger jeg altså å støtte henne. Dette er IKKE greit! Gå heller foran å vær gode eksempel, både for barn og for medmennesker! Vis at mobbing ikke er greit!

Om Anna Rasmussen har ett naturlig forhold til kropp og går naken rundt i eget hjem, eller om hun har posert til dette bilde for å provosere spiller vel ingen rolle, la henne gjøre hva som føles komfortabelt for henne! Samme tendensene såg vi for rundt fire år siden da Caroline Berg Eriksen fire dager etter fødsel postet bilde av sin perfekte kropp, misunnelsen og «hatet» var allmenn kjent! Hadde min kropp sett sånn ut fire dager etter fødsel hadde jeg også lagt ut bilde, og hadde jeg vært like «stram» som Anna Rasmussen er etter å ha fått tre barn så hadde dere fått sett meg naken også!

Ekteskapskrise

Frode fylte 40 den 7.september, iallfall sto det 40 i avisen. Hele tiden har jeg trodd han var på min alder, altså rundt 23. (Man kan alltid drømme…)

Selvsagt skulle jeg skrevet ett innlegg om mannens jubileum, men jeg har hatt fullt opp denne uken og innleggene har uteblitt sånn i det hele. Ryktene har iallfall svirret, og spørsmålet; er det trøbbel i «paradis» sånn med tanke på at vi både har hatt besøk av megler og det faktum at jeg ikke skrev noe på dagen hans? Vel, jeg må nok skuffe fanklubben… Det er ingen krise i ekteskapet!

Og feiringen ble stille og rolig, akkurat som jubilanten ønsket det! Skal spare opp litt fine ord og så videre til farsdagen, håper jeg har en kjempe nyhet til den tid!

Nå er du tenåring, jenta mi

Tenk, 13 år… Tenåring. Du skal til på de beste årene i livet, og de verste! De beste fordi det er nå du oppleve, utforske, forelske deg, vokse. De verste fordi livet i disse årene er livet en karusell, oppturene og nedturene vil komme. Forelskelsen KAN føre til at du blir såret, og det vil gjøre vondt. Men da var det kanskje ikke den rette.

Det er to sangtitler jeg tenker på i denne sammenhengen, det er «free falling» og «Learning to fly». Du kan falle eller du kan lære å fly! Jeg foreslår det siste. Og vi skal være her for deg, vi skal hjelpe deg, veilede deg.

Selv om du nå begynner å bli voksen så kan jeg ikke la vær å mimre, vi har vært gjennom så mye du og jeg. Og vi står enda, du og jeg er vi! Oss to sammen! Ja vi har gutta, men fra starten var det bare oss to.

Du, den bittelille babyen min, tenk du starta livet bare 700gram stor. Jeg var så redd jeg ikke skulle få beholde deg, men du viste oss alle! Og nå er du tenåring, jeg er tenåringsmamma!

Gratulerer med dagen, fantastiske Oda!

Vi er så uendelig glad i deg!

Vi har feiret 13åringen

Søndag var det duket for feiring av Oda, i tradisjonen tro så feiret hun sammen med ei fra klassa som har bursdag dagen før.

Vi hadde avtalt å leie «grendehuset» (som også er skolen) i bygda, men siden værgudene bestemte seg for å vise seg fra sin beste side så ble det utendørs feiring i år! Også tradisjonen tro så ble det steinovnsbakte pizza der vi forhåndsstekte bunnene først og barna fikk ha på det de ville av fyll. Kjempesuksess!

I morgen fyller hun 13 og mammahjerte holder selvsagt på å sprekke av både stolthet og vemod! Kan ikke tro at den lille bylten min blir tenåring!

Her 700 gram og 30cm, likevel en nesten ferdig baby!

Hei september og hei høst!

Da var høsten her uten at vi har sett særlig til sommeren! Satser på vi heller får oppsøke sommeren en gang i høst, muligens vinter.

Som slengt på meg sa også samvittigheten min hei her om dagen, du vet den samvittigheten som forteller deg at nå har du dytta i deg nok usunt og ligget litt for mye på sofaen. Så dro med meg kroppen ned i treningsrommet og der har vi jammen vært hver dag siden. Det sies at om man gjør noe hver dag i 21 dager så har det blitt en vane, satser på jeg holder ut til det har blitt en vane!

Jeg skulle liksom være så flink å gå på fjellet i år, vi kan vel si det sånn at det ble ingen vane. Faktisk ikke en tilfeldig ting heller…

Hva vil du bli når du blir stor?

Plutselig tikka det inn en melding på telefonen min her om dagen, ei venninne som trengte hjelp til noe lite.

Lite visste jeg at det skulle få meg til å tenke tilbake på hva jeg som barn drømte om jeg skulle ble stor. Som sikkert de aller fleste jenter så drømte jeg om en karriere som frisør, iallfall til jeg ble 14-15år. Det var den ultimate drømmen, og egentlig angrer jeg litt i dag på at jeg ikke valgte den veien. Det er vel ett av de eneste yrkene du er garantert at ikke blir danka ut av netthandel.

Det var ikke dette ønskeyrket jeg tenkte tilbake på, drømmen som kom etter frisør var nemlig drømmen om å bli tatovør. Vet ikke hvor mange tegnebøker jeg har tegnet med tatoveringer i alle mulige sjangre. Min første tatovering som jeg har foreviget på kroppen tegnet jeg da jeg var 17, og på klassetur til København i 3.klasse på videregående ble den en realitet.

Drømmen om å bli tatovør blir nok aldri oppfylt, men jeg skal ta opp tegningen igjen.

« Eldre Innlegg

 
Back to top