Barnehagetid

Inneholder affilatelink

I morgen er dagen, gutta skal tilbake til barnehagen. Litt senere enn andre av ulike grunner, men nå starter hverdagen for deres skyld.

Og med barnehagestart så følger det med nye klær som skal merkes, denne gangen som de fleste andre ganger har vi brukt navnelapper.no.Har forsøkt andre merker, men vi liker disse best. De tåler rundene i vaskemaskinen helt til klærne, og den dagen klærne skal gå videre til ny eier så er det likevel ikke noe problem å rive de av.

Ettersom gutta i huset elsker filmene om Lynet McQueen så var valget klart når det skulle velges motiv, og siden vi er så heldig at de er stort sett på samme størrelse så valgte vi felles lapper til de denne gangen. Både klær og sko/støvler blir for det meste brukt om en annen.

Endelig samlet igjen

Sommerferien er på hell og Oda som har hatt noen dager hos min mamma er nå endelig hjemme. Har blitt litt feriering på henne i år, og det trengte hun.

Nå er vi i gang med å forberede skolestart, mandag begynner vi å ta tilbake hverdagen så det ikke blir så tungt å stå opp og fungere igjen. Tenårene. Jeg var på akkurat samme måte selv og kjenner meg igjen i det meste, men hun er faktisk flinkere å rydde enn jeg var. At hun ikke alltid er super i rydding sier vel en hel del om hvor elendig jeg var, nesten flaut å innrømme det. Jeg har blitt bedre da, men tilstår gjerne at det er fortsatt noe av det verste jeg vet.

Publisert med godkjenning fra storehjertet

Tilbake til dagen i dag, nå blir det kos med gjengen. Gutta har savna storesøster stort og har mye å ta igjen, og mye å fortelle. Kanskje det til og med blir litt brettspill.

Du vet å gjør deg upopulær

«Har ikke folk noe å snakke om så får vi vel bare gi de det» er vel ett av de motto jeg har hatt opp gjennom tiden. Sånn ble det også med gårsdagens innlegg.

Vel vi er alle forskjellig, jeg har vel bare sagt det mange har tenkt (som jeg også har fått kommentarer på). Noen må ta bladet fra munnen å si det som det er, jeg har ikke gjort det for å gjøre meg upopulær. Jeg føler heller ikke for å utdype det så mye. Føler i grunnen at det ble gjort i går. Om noen ble fornærmet og det gikk inn i hjerterota så kanskje jeg traff noe da.

Jeg velger å ikke dvele så mye ved andre sine meninger om hva jeg skriver, jeg skriver etter mine (og tydeligvis en del andre) oppfatninger. Og det står jeg for.

Tar en pause fra personlige innlegg nå, kan heller være litt overfladisk.

Når helsa blir iallfall LITT bedre så skal Oda sitt rom males og styles, malingen er iallfall innkjøpt (og godkjent!) nå og planene er lagt. Skal bli gøy å gjøre det litt mer koselig der, litt mer ungdomsrom! Tror at fjortis-to-be blir fornøyd, og ingenting gleder mammahjertet mer enn akkurat det.

Upopulær.no 😂

Livet på landet er ikke bare gøy

Jeg som mange andre forbinder vel livet på landet med en form for idyll med trygge og gode omgivelser å vokse opp i. Og for de fleste så er det kanskje sånn, men langt fra for alle.

Å være den som kommer utenfra og skal passe inn i en allerede etablert gruppe, gruppene har blitt etablert allerede i barnehagen. Ikke bare barn-barn, men også voksen-voksen og voksen-barn. Å passe inn i en sånn gruppe er ikke lett. Forholdene blir rett og slett for små, det kan være vanskelig å finne noen med like interesser. Om man har interesser som ikke er typiske for det kjønnet man er født med så blir man kanskje sett på som rar. Men verden er mer enn fotball og sminke. Verden er mer enn selfie på insta. Man blir kanskje ikke utstøtt av gjengen, men man blir heller ikke inkludert.

Jeg kan gjerne glorifisere livet på landet, skrive som gjentatte statuser på Facebook: «Beste stedet på jord», «Fineste fjorden», «Ett flott sted å bo…» osv. Men sannheten er ikke helt sånn! Iallfall ikke for oss! Når jeg leser statuser som fineste sted på jord så tenker jeg at da har du jaggu ikke sett mye… Men Joda stedet er fint det, det er bare at mye mangler. Stedet ville blitt så mye bedre om ikke så mange (fortsatt store som små) skulle gå rundt å tro de er så mye bedre enn andre. Altså, vi bor på ett lite sted, selvsagt kan ikke alle like alle. Men man kan uansett være hyggelig mot hverandre, ett smil, ett «hei» når man møtes. For mange blir dette for mye, de går nesten omveier for å unngå å møte deg. Kom deg ned av din høye hest, du er ikke og blir heller ikke bedre enn noen andre.

Livet på bygda er ikke tryggere for verken store eller små, rusmiddel i flere former florerer. Vi må gjerne ta på skylappene og si at sånt har vi ikke på bygda, igjen en løgn. Kanskje er det mer tilgjengelig på større steder, men vil man ha fatt i noe så får man fatt i det. Og vi, igjen både store og små, liker å eksperimentere. Sjansen for å få ødelagt livet og fremtiden er like stort på bygda som noen andre sted.

Vi trenger ikke rusmiddel for å få livene våre ødelagt, enkelte individer gjør en like bra jobb med å ødelegge. Ødelegge selvbilde, tryggheten, troen. Hele menneske. Drive det til handlinger i smerte. Jeg gremmes.

Det jeg kanskje gremmes mest over er aksepten til mobbing, enda en ting som ikke gjøre en forskjell på store eller små. Jeg sitter ikke på noen gullstol, jeg har også sagt stygge ting. Jeg har også kommentert noen sin stygge bukse, grusomme hårsveis osv. Jeg blir ikke ett bedre menneske av å snakke ned om noen, men jeg ser at barn blir påvirket av nedsnakking. Jeg vet hvem som snakker ned andre og jeg vet at barna deres også gjør det. Jeg vil ikke at mine barn skal bli sånn, altså jeg er ikke perfekt og ikke tror jeg at barna mine er eller kommer til å bli det heller.

Jeg vet at noen må ha de upopulære meningene, denne gangen er det meg. Den upopulære meningen, denne gang kalt sannhet. Jeg vet at det etter dette innlegget vil bli mer folkesnakk, jeg gjør meg nok ikke mer populær. Jaja, folk snakker likevel, kan like gjerne gi de noe å snakke om.

Kroppen min sier stopp

De siste to årene har vært kaos i kroppen min, jeg har kjent at ting ikke har vært som de skulle. Men likevel så har jeg stått på og tenkt at det går snart over. Sånn ble det dessverre ikke…

Jeg er mamma, det er ikke noe man kan sykmelde seg fra. Gudene skal vite, jeg har så dårlig samvittighet over for barna, jeg har ikke klart å være der så mye som jeg burde. Jeg har gjort det jeg har klart, men føler jeg bare har vært 20% av den mammaen jeg vil være. Det har blitt noen tårer for å si det sånn, barna fortjener så mye mer.

I vår da vi fikk Noro virus hele gjengen så prøvde faktisk kroppen hinte at nå var det på tide å sette på bremsen, man skal ikke klare alt. Man skal kunne si at nå trenger jeg litt pause. Samvittigheten igjen, jeg kunne ikke være mer borte fra jobb. Så fremdeles litt halvveis så ga jeg det jeg kunne. Jeg ble egentlig bare mer og mer sliten, og nye ting dukket opp på hjemmefronten. Ting jeg måtte ta tak i, ting jeg måtte konfrontere. Jeg hadde svikta på så mange fronter at dette måtte jeg bare fikse. Jeg ble sykmeldt i to uker, trodde det skulle gjøre susen og dro tilbake til jobb i beste tro. Det gikk ikke mange uker før kroppen igjen sa fra, fastlegen tok x antall prøver. Og ny sykmelding… 5 uker.

Helt tom. Helt utladet. Kaputt.

Svaret på prøvene, verdiene på det meste er skremmende lave. Henvist til gastroskopi. Blæh!!

Søndag for en uke siden måtte jeg kapitulere, vi hadde supert vær mens jeg lå i sofaen og venta på at huset skulle slutte å snurre. Det føltes som den verste fyllekula, og hver dag siden har jeg hatt sånne «anfall». Altså stort sett ute av funksjon!

I går var jeg på den ufattelig grusomme gastroskopien, selve undersøkelsen var forferdelig. Noe jeg ikke unner min verste fiende. Men legen; for en mann!! Han ga meg så mange svar og letta så mange kilo fra skuldrene mine! Første jeg må gjøre for å komme på rett kjøl er å få opp verdiene, og jeg må begynne med jernlagerene. Legen uttalte at så lave jernlagre var sjelden man ser på noen som er oppe å går.

Beste med å ha fått svar er at nå vet jeg at noe er galt, det er ikke bare noe jeg innbiller meg. Jeg er ikke lat, jeg er TOM! Utslitt. Kaputt. Og det vil ta tid å bygge opp, men det er håp!

Skremt av Snapchat

En ny følger på snap skjer fra tid til annen, er liksom ikke sånn veldig aktiv der så er ikke de store greiene.

En som hevdet å være en gutt født i 1995, skikkelig på sjekkern. Jeg var visst skikkelig MILF og hele den pakka der. Hva er greia med å først fortelle meg at jeg er milf for så å sende meg en bilde av kølla? Altså hei gutten min, jeg har passert 40 og har barn… sånt har jeg sett før!! Men bare det å få seg til å sende sånne bilder til «hvem som helst», eier ikke folk skam i livet?

Her skjønte jeg jo at noe var feil da, veltrent gutt med typ 5% fettprosent på kroppen. Relativt kjekk, tatovert. En som ikke trenger bruker Snapchat for å sjekke damer for å si det sånn. Og han sendte kun bilder i chat, ingen vanlig snap. Varselbjelle nummer x ringer da for min del!

Og la meg si det sånn, gutten hevdet å være fra en bokmåltalende kommune, Ok den kan jeg la gå. Men etter litt fikk jeg ny snap med dårlig nynorsk dialekt. Siste varselbjelle og jeg har ikke verken svart eller hørt mer. H*n skjønte nok avsløringen der!

Gøy å være milf og den pakka i noen timer, men ikke engang en ung versjon av Christian Grey hadde fått meg til å gå bak ryggen på min egen hunk! Som selvsagt har fått med seg hele snap samtalen, og syns der var stas at «kjærringa» blir sjekka opp uansett hvem vedkommende var.

Så til moralen, jeg har etter denne samtalen IGJEN hatt samtalen med MIN datter at nakenbilder sender man ikke til noen. Hun får ikke legge til folk hun ikke kjenner. Og jeg har full kontroll på henne i sosiale media, med hennes fulle godkjennelse.

Håper flere tar samtalen med sine barn!

SMS fra en ukjent jente

Jeg ser på telefonen at jeg har to ubesvarte anrop på messenger, samt ett «vanlig» ubesvart anrop. I tillegg har jeg fått to tekstmeldinger, begge med samme tekst så får litt inntrykk av at det haster.

Hei, er du Silje Rygh? Kan du ringe meg opp?

Vet ikke helt hva jeg tenkte, men jeg ringte iallfall. En koselig ung jente, hun var blitt kontaktet av min mann på Snapchat. Eller iallfall en som brukte hans navn. Hun syntes det var ubehagelig at en på hennes alder skulle bli kontaktet av en som kunne vært faren. For bare ett år siden var vi borti det samme. Noen har brukt hans navn, hans identitet til å kontakte damer for å gi de slibrige forslag.

Først var det damer fra bygda her, vi fikk jo beskjed om det, da følte jeg at alle skulte på meg. Liksom at de vurderte fortelle meg at mannen min var utro, at de hadde fått melding at han ville bli med de i dusjen. Krølle de over en treningsbenk nede på treningsrommet i vill seksuell omgang. Og bygdetrollet gned seg i hendene.

Stakkars jenta, hun trodde sikkert hun skulle avsløre utroskap og bli grunnen til skilsmisse. I stedet anbefalte vi henne å ta det til politiet, noe hun bekreftet var gjort dagen etterpå. Mannen har selvsagt også anmeldt dette for andre gang, politiet var litt mer villig denne gangen. Så nå håper vi få ett svar, vet at vedkommende som har gjort dette kommer til å få en sur fremtid. Og vedkommende bør få pålagt terapi. Sånne trenger hjelp.

Ny tur – Brundalstøylen

Mannen lider av fiskemani og er alltid på leting etter gode fiskevann, nå mente han at han hadde funnet ett som var innafor. Siden begge gutta ville bli med å prøve lykken så var det bare for mamsen også å pakke tursekken.

Heldigvis må jeg vel si så kunne man kjøre deler av veien opp til første fiskevannet, vi hadde selvsagt valgt oss ut en av de varmeste dagene på Sunnmøre. Hadde det ikke vært drikkevannskilde her så hadde vi nok hoppa rett uti, men gutta fikk fiska. Og makan til bra fiske, fisk på nesten hvert eneste kast. (Vi slapp ut alle)

På vei bort til fiskeplassen observerte vi en traktorvei og tok fatt på denne for elva som gikk ved siden av måtte jo komme fra ett sted. Traktorveien var bratt og tung å gå, men når gutta gikk uten å klage så kunne ikke jeg være noe verre. Og det beste var jo at det faktisk gikk traktorvei helt opp til det neste vannet, ingen merker å lete etter og ingen gjettekonkurranse om hvor stien gikk.

Vel opp møtte vi ett hyggelig par som tilbydde oss å låne terrassen foran hytta deres til lunsjen og kunne fortelle om gode fiskeplasser. De skulle til å dra hjem likevel så bare hyggelig om vi ville bruke terrassen. Alltid så hyggelig å møte folk på fjellet, da er alle så trivelig mot hverandre og tror ikke jeg har møtt noen som ikke har hilst. Ukjente som kjente.

Jeg blir så imponert av gutta, de går og går når vi er på tur. Prater og utforsker. Blir fascinert av de rareste ting. Gleder meg allerede til neste tur sammen med de, satser på vi får med storesøster som har vært på ferie hos tanta også da.

Mitt andre mål for året

Jeg hadde tidlig satt opp en sånn midlertidig liste for turer jeg skulle på i løpet av året. Ett av målene jeg hadde i fjor var å gå «over» fjellet, strekningen Sæsshauen-Skrubbnestjønna-Dravlausdalen. Enda en tur jeg har gått min siste gang!

Hvorfor siste gang? Egentlig flere grunner til det, men hovedgrunnen er dårlig merking. Jeg kom til ett skilt med pil mot Skrubbnestjønna og deretter INGEN sti, her og der fant jeg hjortetråkk, men ellers INGENTING. Hadde ikke jeg hatt appen til kommunekart (ikke sponset) og god dekning hele veien så hadde jeg aldri funnet frem! Jeg var på nippet til å gi opp flere ganger, men innerst inne bestemt på å klare det. Og det gjorde jeg!

Hvor neste tur går? Vi får se… jeg har ett lite ønske om denne toppen! Iallfall i løpet av sommeren! (Ikke de høyeste toppene jeg sikter på, men ett sted må man begynne…)

10 år med deg

Rimelig fantastisk faktisk!! Vi har vært gift i 10 år i dag! Og for en reise vi har hatt…

Takk for at du ville ha meg og min bagasje (for den var jaggu ikke liten), takk for at du ga Oda en farsfigur og pappa. Takk for at du har gitt meg to fantastiske rampete og motorgale gutter. (Enda godt at grå hår ikke vises i denne hårmanken, men de kommer nok). Takk for at du utfordrer meg. Takk for at setningen: «du (event ham/hun) får ikke lov!» brukes til barna og ikke oss voksne. Takk for at du lar meg være meg! Takk for at du holder ut!!

Jeg elsker deg, Frode!

( I dag ble det uredigerte bilder rett fra mobil…)

« Eldre Innlegg

 
Back to top